Samfunn og organisasjoner står i et skifte med store utfordringer som må løses både globalt og lokalt.
Vi opplever en ekstrem endringshastighet. Verden er mer enn noensinne usikker, omskiftelig og kompleks. Koronakrisen har virket som en katalysator i dette. Alle har vi fått egenopplevde erfaringer om hvor raskt ting endres og hvor usikker verden plutselig ble.
Klimakrisen utfordrer mye av fundamentet i vekst- og forbrukersamfunnet. Bærekraft står i fokus i alle sammenhenger. I sirkulær økonomien må alle ressurser tas vare på. Dette inkluderer også bruken av alle menneskelige ressurser. Faktisk den viktigste ressursen som må ivaretas og tas fullt i bruk. Den sosiale og menneskelige dimensjonen må stå sterkt i bærekraftskiftet.
Vi er også inne i et annet stort skifte- til et meget sterkt kunnskapsbasert samfunn. Kunnskapssamfunnet handler om å ta i bruk hvert enkelt menneske og alles talent og bidrag. Samfunnet og organisasjoner skriker etter ressurser og kompetanse. Hvordan har det seg da at vi ikke makter å ta i bruk den kompetanse og de ressurser som finnes. Vi går glipp av kompetanse!
Et raskt google - søk gir følgende resultat:
‘Mangel på kompetanse bremser Norge’
‘Er mangel på kompetanse en sikkerhetsrisiko’?
‘Ny rapport: Norge taper på manglende IKT-kompetanse’
’Kritisk kompetansemangel bremser norsk økonomi’
Disse kompetansemanglene henger noe sammen med korona og manglende evne til å ta i bruke arbeidskraft over landegrensene. Det er også knyttet til at vi trenger nye kompetanser; i forhold til digitalisering, men også kreativitet, evne til å se ting på nye måter, evne til samhandling og problemløsning.
Den raske utviklingen krever også at vi trenger å fornye vår kompetanse.
I 2017 estimerte McKinsey at 375 million arbeidstakere - 14% av arbeidsstyrken globalt må skifte jobb eller få ny kompetanse innen 2030 pga automatisering og kunstig intelligens -AI. Pandemien har tydeligjort dette ytterligere. McKinsey sier det: “To emerge stronger from the COVID-19 crisis, companies should start reskilling their workforces now”.
Dette er kritisk, og noe som alle virksomheter må sette høyt på agendaen. Det gjelder alle, uansett sektor: Nye arbeidsformer, nye måter å samhandle på uavhengig av grenser, nye krav og forventninger, ekstremt raske endringer. Alt dette gjør det kritisk å anskaffe og beholde kompetanse til å kunne utnytte, utvikle og skape nytt tilpasset en verden i kontinuerlig endring. Likevel går vi glipp av masse kompetanse.
For det første svikter vi på lederskap, organisering og ledelse av folk. Vi mister muligheter fordi vi ikke legger til rette for å få det de beste ut de medarbeiderne vi har, og vi evner ikke å skape nok engasjement. Mennesker som opplever at de blir sett og hørt, får brukt sin kompetanse, og som opplever handlingsrom og mening, vil også engasjere seg og gi av sitt beste. Dette fordi mennesker ønsker å gjøre en god jobb, og vil gjøre sitt beste når forholdene er lagt til rette for det. Dessverre er det altfor mange som ikke har disse opplevelsene på arbeidsplassene. Mye ledelse og organisasjonstenkning henger igjen fra tidligere tider, uten å ta nok inn hva moderne kunnskapsmedarbeidere trenger for å prestere og skape, enkeltvis og sammen.
For det andre svikter vi fordi altfor mye kompetanse ikke blir brukt i arbeidslivet. Mennesker blir stående utenfor arbeidslivet.
Perspektivmeldingen sier bl.a. at et sterkt, mangfoldig og omstillingsdyktig næringsliv er avgjørende for Norges vekstevne og for et godt velferdsnivå i fremtiden. Hurdalserklæringen slår fast at alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det. Folk med nedsatt funksjonsevne og helsemessige utfordringer skal møte et arbeidsliv som er åpent og inkluderende. Innvandrere skal få bidra med sine ressurser. Kvinner og menn skal ha de samme mulighetene.
Likevel lever vi i et samfunn hvor tusenvis av mennesker med funksjonsnedsettelse står utenfor arbeidslivet, hvor unge funksjonshemmede ikke en gang kommer inn i arbeidslivet. Hvor navnet – norsk eller ikke – avgjør om man blir kalt inn til intervju. Hvor mennesker med hull i CV ikke blir vurdert, og arbeidssøkere over 50 år opplever å ikke lengre være etterspurt i arbeidslivet og hvor de enda eldre allerede er passe, i god tid før pensjonsalder.
Dette er hverken klokt eller greit. Alle mennesker trenger å bli sett, høre til, anerkjennelse og bli verdsatt!
Samfunnet trenger å bygge videre på verdier som tillit, mangfold og inkludering.
Og virksomheter – i alle sektorer – trenger mer enn noensinne å ha tilgang til all den kompetansen som ulike mennesker representerer. Vi trenger det for å innovere og utvikle, for å nyttiggjøre oss ny teknologi og arbeidsformer og kunne kommunisere med alle typer mennesker i alle kanaler
Og det handler først og fremst om ledelse som evner å gå fra ord til handling. Lederskap er å forstå at mennesker og kompetanse er den viktigste drivkraften og ressursen som virksomheten har! Vi har ingen ressurser å miste.